Biografi

Oppvekst

Da jeg var 7 år gammel bestemte foreldrene mine at det var på tide å flytte. Vi endte opp med å bevege oss 900 kilometer sørover, til en liten plass som heter Nordkjosbotn i Troms. Det er ei bygd med 3-400 innbyggere. Sammenlignet med Kirkenes var det en stor endring, men jeg omstilte meg slik jeg etter hvert har hatt for vane å gjøre. Det viste seg å være gøy å bo på landet! Jeg begynte å gjøre ting bare barn på landet gjør. Jeg bygde en flåte (som sank på jomfruturen), en stor hytte i toppen av noen trær, en katapult (som egentlig ikke virket) og hadde flere mer eller mindre stuerene prosjekter på gang.

Flytter hjemmefra

Da tiden var inne for å gå videregående skole endte jeg opp med å flytte hjemmefra. Jeg følte behovet for forandring og andre utfordringer enn det som fantes på Nordkjosbotn. Det førte med seg litt av hvert, blant annet at jeg endte opp med å lage et landsdekkente dataprogram for daværende Storebrand. Det innebar mange måneders dedikasjon ved siden av skolen og delvis samtidig med eksamensperioder, men belønningen var verdt det både på det personlige og det økonomiske plan!

Ut i verden

Etter videregående skole bestemte jeg meg for å ta et friår fra studier. Jeg følte jeg fortjente noe annet enn studier og jobb, så da ble det til at jeg tok meg en strøjobb på Statoil slik at jeg kunne tjene opp litt ekstra midler før jeg dro på en road trip i USA. Det var 2 magiske måneder på landeveien med en Ford Thunderbird. I løpet av den tiden ble jeg kjent med ikoniske steder som San Francisco, Route 66, Las Vegas, New Orealeans, Miami… listen bare fortsetter! Av fantastiske mennesker husker jeg den gamle meksikaneren som eide et vaskeri i Nogales; vi pratet mye sammen, og han lærte meg blant annet hvordan jeg skulle bestile frokost i Mexico. Det ble mye «huevos con tocino» på meg! Eller hva med det eldre amerikanske ekteparet i Los Alamos som ferierte med campingbilen sin i Mexico hvert år og tok meg og mitt reisefølge med på sin favorittrestaurant? Trivelige mennesker. Et under var det forresten at det ikke gikk helt galt da jeg debuterte med mitt ukesgamle sertifikat som 19-åring i rushtida i San Francisco.

Ikke lenge etter hjemkomsten fra USA var det klart for førstegangstjeneste ved Nes Fort. Der tjenestegjorde jeg i 9 måneder. Når jeg ser tilbake på det var det egentlig ikke så verst, selv om jeg på den tida hadde mest lyst til å kaste vernedyktighetsmedaljen på havet. Etter endt tjeneste var jeg ikke lei av å snuse på livet i utlandet. Uka etter hjemkomsten flyttet jeg til Portugal, med hele mitt liv i en koffert på 50 kilo. Turen gikk til Guimarães, en by nord i landet med rundt 200.000 innbyggere.

Utdanning i et fremmed land

Uten å kunne snakke portugisisk gjorde jeg unna opptaksprøver i matematikk og fysikk – på portugisisk(!). Jeg fikk karakteren 6 i matematikk, og 2 i fysikk – da var det litt kjipt at skalaen gikk til 20! Jeg hadde imidlertid gode karakterer fra videregående og det gjorde at jeg kom inn på studiet jeg hadde som førstevalg; Matematikk- og Informatikkvitenskap ved Universidade do Minho. Det første skoleåret gikk ikke så bra på grunn av språket og holdninger til lærere ved lærestedet. Jeg ble ignorert og til og med nektet hjelp fordi jeg ikke snakket portugisisk. Jeg bestemte meg derfor for å hoppe til et annet studie og begynte på Administrasjon og Informatikk ved det samme universitetet. 5 år senere hadde jeg min grad og avsluttet utdanningen med karakteren A. Det var stort å motta akademiske utmerkelser hvert år og kronen på verket var den siste premieutdelingen der jeg mottok prisen som beste avgangselev. Det smakte godt for en som få år tidligere hadde blitt avskrevet og ignorert på grunn av språket. De siste to årene av utdanningen jobbet jeg som freelancer på fritida. Engasjementet har alltid vært sterkt for sakene jeg brenner for!

Min første faste jobb

Etter å ha fullført utdanninga fikk jeg fast jobb i en portugisisk bank. Jeg startet som trainee og endte som senior-programmerer. Det var harde kår med lange dager og et helt annet arbeidsmiljø og kultur enn det man kan forvente som nordmann. Flere enn en gang kom jeg utslitt hjem med en heidundrende hodepine (uten å ha rørt alkohol, skal sies) så kraftig at jeg måtte kaste opp og ligge i sengen til neste arbeidsdag. Til tross for dette var det faktisk en jobb ønsket meg; lønna var god, det var gode karrieremuligheter og etter de lokale forholdene en veldig fair arbeidsplass. Imidlertid ble medaljens bakside etter hvert for mørk – og jeg savnet tilbake til Norge. På denne tiden var jeg gift og hadde fått ei datter. Hun bor fortsatt i Portual med sin portugisiske mor.

Tilbake til røttene

Tidlig i 2007 fikk jeg en sjanse til å returnere til Norge som jeg ikke kunne si nei til: det kom et jobbtilbud fra Universitetet i Tromsø. Jeg endte opp som IT-ingeniør med utvikling og administrasjon av brukeradministrative systemer. I starten flyttet jeg tilbake til Nordkjosbotn der jeg plutselig fikk fritid, noe jeg ikke hadde hatt på mange år! Da tok jeg opp igjen aktiviteter som volleyball, fotball, løping og fjellturer og det var ikke tvil om at avgjørelsen om å flytte tilbake til gamlelandet var riktig. Etter et par år på Nordkjosbotn begynte jeg imidlertid å savne det urbane jeg hadde vært så vant til fra årene i Portugal – og da var veien kort til Tromsø.

Etter noen år ved universitetet skiftet jeg beite til Senter for IKT i Utdanningen som etter hvert fusjonerte med Utdanningsdirektoratet. Etter 8 år i en utrolig spennende og variert jobb søkte jeg nye utfordringer i Serit IT Partner Tromsø. Der fikk jeg ett år som prosjektleder før jeg gikk over i en spennende jobb som CPO og leder for utviklingsavdelingen i ytterligere halvannet år. I løpet av årene i Serit Tromsø utførte jeg noen oppdrag for utdanningssektoren og plutselig åpnet det seg en mulighet hos Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, hvor jeg nå jobber som prosjektleder.