Biografi

Oppvekst

Da jeg var 7 år gammel bestemte foreldrene mine at det var på tide å flytte. Vi endte opp med å bevege oss 900 kilometer sørover, til en liten plass som heter Nordkjosbotn i Troms. Det er ei bygd med 3-400 innbyggere. Sammenlignet med Kirkenes var det en stor endring, men jeg omstilte meg slik jeg etter hvert har hatt for vane å gjøre. Det viste seg å være gøy å bo på landet! Jeg begynte å gjøre ting bare barn på landet gjør. Jeg bygde en flåte (som sank på jomfruturen), en stor hytte i toppen av noen trær, en katapult (som egentlig ikke virket) og hadde flere mer eller mindre stuerene prosjekter på gang.

Flytter hjemmefra

Da tiden var inne for å gå videregående skole endte jeg opp med å flytte hjemmefra. Jeg følte behovet for forandring og andre utfordringer enn det som fantes på Nordkjosbotn. Det førte med seg litt av hvert, blant annet at jeg endte opp med å lage et landsdekkente dataprogram for daværende Storebrand. Det innebar mange måneders dedikasjon ved siden av skolen og delvis samtidig med eksamensperioder, men belønningen var verdt det både på det personlige og det økonomiske plan!

Ut i verden

Etter videregående skole bestemte jeg meg for å ta et friår fra studier. Jeg følte jeg fortjente noe annet enn studier og jobb, så da ble det til at jeg tok meg en strøjobb på Statoil slik at jeg kunne tjene opp litt ekstra midler før jeg dro på en road trip i USA. Det var 2 magiske måneder på landeveien med en Ford Thunderbird. I løpet av den tiden ble jeg kjent med ikoniske steder som San Francisco, Route 66, Las Vegas, New Orealeans, Miami… listen bare fortsetter! Av fantastiske mennesker husker jeg den gamle meksikaneren som eide et vaskeri i Nogales; vi pratet mye sammen, og han lærte meg blant annet hvordan jeg skulle bestile frokost i Mexico. Det ble mye «huevos con tocino» på meg! Eller hva med det eldre amerikanske ekteparet i Los Alamos som ferierte med campingbilen sin i Mexico hvert år og tok meg og mitt reisefølge med på sin favorittrestaurant? Trivelige mennesker. Et under var det forresten at det ikke gikk helt galt da jeg debuterte med mitt ukesgamle sertifikat som 19-åring i rushtida i San Francisco.

Ikke lenge etter hjemkomsten fra USA var det klart for førstegangstjeneste ved Nes Fort. Der tjenestegjorde jeg i 9 måneder. Når jeg ser tilbake på det var det egentlig ikke så verst, selv om jeg på den tida hadde mest lyst til å kaste vernedyktighetsmedaljen på havet. Etter endt tjeneste var jeg ikke lei av å snuse på livet i utlandet. Uka etter hjemkomsten flyttet jeg til Portugal, med hele mitt liv i en koffert på 50 kilo. Turen gikk til Guimarães, en by nord i landet med rundt 200.000 innbyggere.

Utdanning i et fremmed land

Uten å kunne snakke portugisisk gjorde jeg unna opptaksprøver i matematikk og fysikk – på portugisisk(!). Jeg fikk karakteren 6 i matematikk, og 2 i fysikk – da var det litt kjipt at skalaen gikk til 20! Jeg hadde imidlertid gode karakterer fra videregående og det gjorde at jeg kom inn på studiet jeg hadde som førstevalg; Matematikk- og Informatikkvitenskap ved Universidade do Minho. Det første skoleåret gikk ikke så bra på grunn av språket og holdninger til lærere ved lærestedet. Jeg ble ignorert og til og med nektet hjelp fordi jeg ikke snakket portugisisk. Jeg bestemte meg derfor for å hoppe til et annet studie og begynte på Administrasjon og Informatikk ved det samme universitetet. 5 år senere hadde jeg min grad og avsluttet utdanningen med karakteren A. Det var stort å motta akademiske utmerkelser hvert år og kronen på verket var den siste premieutdelingen der jeg mottok prisen som beste avgangselev. Det smakte godt for en som få år tidligere hadde blitt avskrevet og ignorert på grunn av språket. De siste to årene av utdanningen jobbet jeg som freelancer på fritida. Engasjementet har alltid vært sterkt for sakene jeg brenner for!

Min første faste jobb

Etter å ha fullført utdanninga fikk jeg fast jobb i en portugisisk bank. Jeg startet som trainee og endte som senior-programmerer. Det var harde kår med lange dager og et helt annet arbeidsmiljø og kultur enn det man kan forvente som nordmann. Flere enn en gang kom jeg utslitt hjem med en heidundrende hodepine (uten å ha rørt alkohol, skal sies) så kraftig at jeg måtte kaste opp og ligge i sengen til neste arbeidsdag. Til tross for dette var det faktisk en jobb ønsket meg; lønna var god, det var gode karrieremuligheter og etter de lokale forholdene en veldig fair arbeidsplass. Imidlertid ble medaljens bakside etter hvert for mørk – og jeg savnet tilbake til Norge. På denne tiden var jeg gift og hadde fått ei datter. Hun bor fortsatt i Portual med sin portugisiske mor.

Tilbake til røttene

Tidlig i 2007 fikk jeg en sjanse til å returnere til Norge som jeg ikke kunne si nei til: det kom et jobbtilbud fra Universitetet i Tromsø. Jeg fikk jobb som IT-ingeniør, etter hvert med ansvar for utvikling og administrasjon av brukeradministrative systemer, og det ble starten på en ny fase både faglig og personlig.

I begynnelsen flyttet jeg tilbake til Nordkjosbotn. Etter mange år med høyt tempo og lite fritid oppdaget jeg plutselig at jeg faktisk hadde tid igjen. Jeg tok opp aktiviteter jeg ikke hadde hatt plass til på lenge: volleyball, fotball, løping og fjellturer. Det var ikke tvil om at avgjørelsen om å flytte tilbake til gamlelandet var riktig. Samtidig var det en overgang. Etter noen år begynte jeg å savne litt av det urbane livet jeg hadde blitt vant til gjennom årene i Portugal, og veien videre til Tromsø var kort.

Tiden ved Universitetet i Tromsø ga meg solid erfaring med systemutvikling, drift og integrasjoner, og ikke minst innsikt i hvordan teknologi støtter komplekse organisasjoner. Etter noen år åpnet det seg en ny mulighet hos Senter for IKT i utdanningen, som senere fusjonerte med Utdanningsdirektoratet. Der ble jeg værende i åtte år i en spennende og variert rolle. Jeg fikk jobbe tett på både teknologi, sektorsamarbeid og utviklingsprosjekter, og lærte mye om hvordan digitale løsninger kan bidra til reell verdi i utdanningssektoren.

Etter mange gode år der kjente jeg på behovet for noe nytt, og tok steget over til Serit Tromsø. Der startet jeg som prosjektleder, før jeg raskt gikk over i rollen som CPO og leder for utviklingsavdelingen. I løpet av årene i Serit jobbet jeg fortsatt tett mot utdanningssektoren i flere oppdrag, og det føltes på mange måter som en naturlig videreføring av det jeg hadde jobbet med tidligere.

Så åpnet det seg en ny mulighet hos Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Det førte meg i praksis tilbake til miljøet jeg allerede hadde jobbet sammen med i åtte år – nytt navn på organisasjonen, men de samme dyktige folkene og den samme viktige samfunnsrollen. I HK-dir jobbet jeg med utdanning.no med prosjektledelse og lederstøtte, med ansvar både for sektorrettede initiativer og tech lead på teknologitunge interne satsinger. Jeg var blant annet arkitekten bak reisen til skyen med etablering av private cloud på Kubernetes, og sterk bidragsyter i utviklingen av en sikker, lokal-først chatbot basert på RAG-teknologi. Det var en periode med mye læring og teknologisk utvikling, og jeg fikk virkelig bygge ny kompetanse.

Med ny teknologi under beltet og et ønske om å prøve meg på noe nytt igjen, tok jeg i 2026 steget videre og startet som seksjonsleder for fremtidsteknologi i Helse Nord IKT. Rollen gir meg muligheten til å jobbe i skjæringspunktet mellom teknologi, forskning og helsetjenester; et område med stort potensial og et tydelig samfunnsoppdrag.

Bare et par uker før jeg begynte i den nye jobben, ble også selskapet jeg hadde planlagt en stund stiftet: ArktIQ IT AS. Gjennom det tar jeg på meg oppdrag på fritiden innen IT, innovasjon og rådgivning. For meg handler det både om å holde meg faglig skjerpet og om å ha en arena hvor jeg kan utforske idéer og bidra med erfaringen jeg har opparbeidet meg gjennom årene.

Når jeg ser tilbake, er det en rød tråd gjennom det hele: teknologi i tjeneste for mennesker og organisasjoner, kombinert med et ønske om å utvikle meg videre. Og ikke helt uvesentlig – å finne en balanse mellom fag, folk og livet rundt.